Konrad Birkhaug (1892-1980)

Tredjeårsmedisinerstudenten Konrad Birkhaug i 1922. Foto: Privat. Fritt tilgjengelig.
Tredjeårsmedisinerstudenten Konrad Birkhaug i 1922. Foto: Privat. Fritt tilgjengelig.

Konrad Birkhaug var unggutten fra Bergen som dro til USA og studerte medisin ved Johns Hopkins universitet i Baltimore. I 1927 ble han verdensberømt for å ha produsert første antiserumet mot rosen (erysipelas). Senere jobbet han blant annet hos Albert Calmette, den ene forskeren som stod bak utviklingen av BCG-vaksinen, ved Pasteurinstituttet i Paris. I 1915 kom han hjem til Bergen og startet opp BCG-vaksineproduksjon ved Christian Michelsens institutt. Han spilte en viktig rolle i etterspillet etter Telavåg-affæren under krigen. Etter krigen returnerte han til statene og var i mange år ansvarlig for tuberkulosearbeidet i staten New York. Som pensjonist returnerte han til Bergen, men forble en outsider i det norske medisinske miljøet. I 1968 gav han selvbiografien «Lege ved veis ende». Etter dette fikk han endelig den anerkjennelsen han savnet fra sine norske kolleger. Det ene auditoriet ved Haukeland sykehus er oppkalt etter ham.

Birkhaug var sønn av en politimann og en av ti barn i søskenflokken. I årene før første verdenskrig arbeidet han som portør ved Bergen kommunale sykehus. Mens han var der utviste han stor interesse for sykdomslære og anatomi, og overlege Hans Peter Lie oppfordret ham til å ta medisinsk utdannelse. Birkhaug hadde en eldre bror som hadde emigrert, og i 1911 fulgte han i denne brorens fotspor til Midtvesten i USA. Han tok seg arbeid på forskjellige farmer, og la seg på denne måten opp penger til utdanning. Målet var å studere medisin ved det berømte Johns Hopkins-universitetet i Baltimore.

I krigens tjeneste

Så kom imidlertid første verdenskrig, og da USA ble involvert i 1917 meldte Birkhaug seg til tjeneste. Han ble velferdsoffiser i regi av KFUM og ble sendt til St. Petersburg og Moskva. Mens han var der møtte han både Leo Trotskij og Vladimir Lenin, og utviklet et vennskap med datteren til forfatteren Leo Tolstoj. Det ble et tre år langt opphold i Europa. Først to år med hjelpearbeid i regi av KFUM i Russland før han ble arrestert og deportert etter at krigen var over i 1919. Birkhaug fortsatte hjelpearbeidet i Frankrike blant russiske krigsfanger som ventet på å bli sendt hjem til Russland. I 1920 kunne han imidlertid returnere til USA og ta fatt på medisinstudiene ved Johns Hopkins. I 1924 fullførte han medisinutdannelsen og mottok et begeistret gratulasjonsbrev fra overlege Lie som hadde oppmuntret ham til å studere.

Forskerkarriere

Umiddelbart etter fullført medisinstudie tok Birkhaug fatt på bakteriologien. Hans første forskningsprosjekt var en stude av immunitetsforhold ved erysipelas (rosen). Birkhaug greide å vise at streptokokkbakteriene han isolerte fra flere forskjellige pasienter tilhørte samme stamme. Ved å sprøyte disse bakteriene inn i et esel greide han også å produsere et antiserum som var i bruk som behandling helt til de første sulfapreparatene (de første antibiotikum) kom i bruk på 1930-tallet. Birkhaug fikk jobb ved et nyopprettet medisinsk fakultet i Rochester, New York. Fakultet var finansiert av George Eastman, som er mer kjent for å ha grunnlagt Kodak-konsernet.

Mens han var professor i New York hørte Birkhaug rykter om Albert Calmettes (1863-1933) arbeid med en tuberkulosevaksine i Frankrike. Calmette og hans kollega Camille Guerin (1873-1961) hadde isolert en tuberkelbasill fra kveg. Etter mye manipulering og serieoverføring fra kalv til kalv over en tidsperiode på fem år greide de å svekke bakterien slik at den ikke lenger skapte sykdom hos dyrene. Den svekkede bakteriestammen ble oppkalt etter sine opphavsmenn: Bacillus Calmette Guérin, også forkortet BCG. Fra 1911 til 1914 gjorde de forsøk på å immunisere kveg. Deretter ble det en pause i forsøkene på grunn av første verdenskrig, før de i 1919 kunne begynne å forberede utprøvning på mennesker. I 1924 klarte de å immunisere 150 spedbarn, men vaksinen var svært kontroversiell.

Birkhaug kom selv i befatning med BCG for første gang i 1928. Det hadde oppstått en diskusjon mellom Albert Calmette og den amerikanske bakteriologen Strashimir A. Petroff ved Trudeau Foundation i staten New York. Petroff var en av de internasjonale ekspertene som var svært skeptisk til det franske arbeidet med BCG-bakterien og mente at vaksinen ikke var tilstrekkelig utprøvd. I 1928 deltok han på en tuberkulosekongress i Roma, og ble der bedt om å holde et innlegg på et møte i Paris i regi av Det internasjonale helsebyrået støttet av Folkeforbundet. Han doserte der i 1,5 time om variabiliteten i BCG-kulturene og risikoen for at disse kunne føre til sykdom.  Birkhaug ble bedt om å undersøke om bakteriene kunne være farlige og gjennomførte en rekke eksperimenter med BCG-kulturer. Ut fra sine resultater anbefalte han det amerikanske bakteriologiske selskap å ta i bruk vaksinen.

Vaksineskandale

I den nordtyske byen Lübeck ble det i 1930 gjennomført et vaksinasjonsforsøk ledet av professor Georg Deycke som virkelig skulle nøre opp under skepsisen til BCG-vaksinen. Fra februar til april i 1930 ble halvparten av barna som ble født i byen vaksinert med BCG: Tre doser iløpet av de ti første levedagene. 17. april døde et av barna som var blitt vaksinert en måned tidligere. Tre dager senere kom enda et dødsfall. Det er ikke før 26. april at noen reagerer, da dør det tredje og det fjerde barnet med bare et døgns mellomrom. Professor Deycke stopper vaksinasjonsforsøket umiddelbart. Noe er gått galt. Resten av vaksinedosene destrueres. Iløpet av våren dør totalt 76 av de vaksinerte barna. Det blir et internasjonalt ramaskrik. Professor Calmette blir kalt morder i flere aviser av internasjonal størrelse. Det tyske helsedepartementet setter ned en kommisjon for å finne ut hva som er gått galt.

Konrad Birkhaug sitter i sitt kontor i Rochester og er svært bekymret. Han har allerede igangsatt vaksinasjonsprosjekter i flere storbyer i New York-regionen, og er overbevist om at vaksinen er trygg. Han følger saken med argusøyne. Han reiser samme år til Oslo på den internasjonale tuberkulosekonferansen. Der treffer han den 70 år gamle Albert Calmette som leverer et gnistrende forsvar for sin vaksine, og kolleger fra Norge og Sverige som har gjennomført vaksinasjonsprosjekter med god klinisk effekt og uten problemene som hadde oppstått i Lübeck. På vei tilbake til  oppsøker han Berlin for å treffe Bruno Lange som har vært med i granskningskommisjonen. Lange er først svært forsiktig med å uttale seg om saken, men Birkhaug vet råd:

(…) om kvelden inviterte jeg ham ut til middag på Kempinski-restauranten, og etter flere cocktails og en deilig kramsfuglrett med rødvin o.a. ble han mer åpenmunnet. Han betrodde meg «ganz vertralichensvoll» at det hadde lykkes ham og Ludwig Lange og isolere en blanding av farlige tuberkelbasiller og harmløse BCG-basiller fra barnelikene i Lübeck. De farlige basillene utskilte en gulgrønn fluorescens i klart næringssubstrat, og det samme gjorde en velkjent kultur som professor Deycke hadde fått tilsendt i september 1929 til eksperimentelt bruk.

Sitat fra Lege ved veis ende, Konrad Birkhaug (side 191)

Langes utlegning var beviset Birkhaug trengte for å bli endelig sikker i sin sak. Det måtte ha skjedd en forurensing av BCG-kulturen i Lübeck med en annen og virulent tuberkelbasill. Opprømt av nyheten dro Birkhaug innom Paris på vei hjem til USA og overbrakte den til Calmette. Til tross for sin stoiske ro fra forelesningsskranken i Oslo, kunne ikke Birkhaug unnlate å legge merke til at Calmette felte sine tårer da han forstod at dette betød at: «(…) mitt og Guerins livsverk (er) reddet!» Under oppholdet i Paris fikk Birkhaug et tilbud om å komme til Pasteurinstituttet for å fortsette sin karriere med BCG-forskning der.

Birkhaug forlot stillingen i Rochester i 1932 og reiste til Pasteurinstituttet i Paris. Han ble der tatt under vingene til Albert Calmette. Parisperioden var en blomstringsperiode for Birkhaug både vitenskapelig og personlig. Han skrev en rekke arbeider om immunitetsforhold ved BCG, og dyrket også sin kunstneriske interesse og fikk antatt to malerier på en stor kunstutstilling i Paris. Tiden med Calmette skulle likevel bli kort. Calmette ble akutt syk og døde 29. oktober 1933 etter et kort sykeleie.

Retur til Bergen

I 1935 ble Birkhaug invitert hjem til Bergen av Christian Michelsens institutt. Han ble bedt om å opprette et laboratorium for tuberkuloseforskning, og det ble raskt klart at en ønsket produksjon av BCG-vaksine i Norge. I 1937 ble Birkhaug offisielt bedt av Nasjonalforeningen for folkehelse om å starte produksjon av Calmettes vaksine i Bergen.

Telavåg-affæren

En ny verdenskrig førte til nok et intermesso i Birkhaugs forskningskarriere. Mens krigen raste ble det umulig å opprettholde de internasjonale kontaktene og samarbeidet som forskningsmiljøet var avhengig av. Birkhaug engasjerte seg i denne perioden i Røde Kors og drev med opplysningsarbeid og forebyggende arbeid mot tuberkulose. Han reiste mye rundt og holdt foredrag på Vestlandet om tuberkuloseforebygging og vaksinering.

Telavåg blir jevnet med jorda. Foto: Nordsjøfartmuseet.
Telavåg blir jevnet med jorda. Foto: Nordsjøfartmuseet.

I 1942 oppdaget tyskerne at lokalsamfunnet i Telavåg på øya Sotra utenfor Bergen skjulte to personer fra Kompani Linge. Da tysk politi kom til stedet for å arrestere de to brøt det ut en skuddveksling hvor to fremstående Gestapo-offiserer ble skutt. Hevnaksjon ble rå og brutal. Innbyggerne måtte stå og se på at alle hus ble jevnet med jorden, båter brent og husdyr avlivet. Alle menn ble henrettet eller sendt direkte i konsentrasjonsleir i Tyskland, mens kvinner og barn ble internert i Bergen. Planen var å sende dem også videre til konsentrasjonsleir. Det brøt imidlertid ut sykdom blant kvinnene og barna, og de ble flyttet til Framnes i Norheimssund hvor de skulle være til situasjonen var under kontroll. Birkhaug fikk gjennom Røde Kors ansvaret for hjelpearbeidet. Med stødig argumentasjon og forfalskede bakteriekulturer greide han å overbevise tyskerne om at barna representerte en stor smittefare, og slik unngikk han at de ble deportert til Tyskland så lenge okkupasjonen varte. Birkhaug gav ut en bok om Telavåg-affæren i 1946, som ble en stor bestselger.

Minnestøtta som ble reist etter Telavågtragedien: Foto: Nordsjøfartmuseet.
Minnestøtta som ble reist etter Telavågtragedien: Foto: Nordsjøfartmuseet.

Da krigen var over oppstod det personkonflikter på Christian Michelsens institutt og kontrakten til Birkhaug ble ikke fornyet. Han forlot derfor på ny Bergen og Norge og dro tilbake til New York hvor han hadde startet sin karriere som medisinsk forsker. Birkhaug tok med seg erfaringene fra Christian Michelsens institutt og var med på å bygge opp det amerikanske helsedepartementets BCG-laboratorium. Han fikk også en viktig rolle i delstatens vaksinasjonskampanje. New York-perioden ble en ny produktiv forskningsperiode helt fram til han ble pensjonert i 1953 i forbindelse med en omorganisering av tuberkuloseprogrammet.

Lege ved veis ende

Som pensjonist reiste Birkhaug tilbake til sin fødeby Bergen og levde et tilbaketrukket liv i Bergen. Han hadde et anstrengt forhold til Norge og det norske medisinske etablissementet da han ikke følte han hadde fått noen anerkjennelse her. Da han hadde sin korte periode på Christian Michelsens institutt på 1930-tallet opplevde han at søknaden om legeautorisasjon ble blankt avvist «i betraktning av at Deres medisinske utdannelse ved Johns Hopkins universitet i Baltimore ikke er sådan at De i alle forhold vil kunne fylle de krav som stilles til våre læger». I Bergen skrev Birkhaug selvbiografien «Lege ved veis ende» som kom ut i 1968. Boken satte et punktum for et lang og usedvanlig begivenhetsrikt legeliv, og ble usedvanlig vel tatt i mot. Berømmelsen som ble ham til del i forbindelse med boken opplevdes nok som en oppreisning for ham, og en anerkjennelse av det han hadde vært med på. På 100-årsdagen for hans fødsel i 1992 ble en permanent utstilling over hans vitenskapelige virke innviet i «Konrad Birkhaugsalen» på Haukeland universitetssykehus.

Video og lyd


Ole Didrik Lærum presenterer Konrad Birkhaugs liv og virke. Via Vimeo: Universitetet i Bergen

Tore Salte leser et kort utdrag av de siste ordene fra Birkhaugs bok Lege ved veis ende.

Les mer:

  1. Konrad Birkhaug og BCG-vaksinen Ole Didrik Lærum om Konrad Birkhaug i serien «Merkesteiner i norsk medisin» i Tidsskriftet for den norske legeforening.
  2. Hubro: Konrad Birkhaug Hubro (bladet til Universitetet i Bergen) med en presentasjon av Kondrad Birkhaug. Les artikkelen om Birkhaug i Hubro, se bilder fra Birkhaugs liv og videoer med Ole Didrik Lærum som forteller om Birkhaug.
  3. Konrad Birkhaug. Lege ved veis ende. H. Aschehoug & Co. Oslo, 1968. Boken anbefales sterkt og finnes å få kjøpt på en rekke antikvariater.
  4. Lær mer om Telavågtragedien på Nordsjøfartmuseet i Telavåg.
Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s