Bergen ligbrændingsforening ble stiftet i 1893 med arkitekten Schak Bull som formann. Foreningen kjempet for retten til lovlig kremasjon, og var en viktig drivkraft bak lovendringen som kom i 1898. Formann Bull tegnet og fikk oppført Norges første krematorium i kjelleren i Møllendal kapell i 1907. Den kjente legen, stortingsmannen og zoologen Daniel Cornelius Danielssen var den første utlending som ble kremert i Gøteborg i 1894, fordi kremasjon da fortsatt ikke var tillatt i Norge. Historien om Ligbrændingsforeningen er en fascinerende historie om hvordan tankene om hygiene, folkehelse og rasjonalitet forandret begravelsesskikkene på slutten av 1800-tallet.
På slutten av 1800-tallet ble retten til kremasjon en kampsak i Europa. Bakgrunnen for dette var den kraftige byveksten som fant sted på denne tiden. Den økende befolkningstettheten satte også press på kirkegårdene, og i de største byene var gravene overfylte så det bare var et tynt lag med jord som dekket de råtnende kroppene. På kirkegården Bethnal Green i London var lukten blitt så fryktelig at hele kirkegården måtte nedlegges i 1746. Før nedleggelsen kunne begravelsene kun holdes på dager med mye vind, slik at de sørgende kunne plassere seg på den siden av graven hvor vinden blåste fra. Samtidig var vitenskapen om smittsomme sykdommer iferd med å gjøre grunnleggende oppdagelser om smittestoffer og smitteveier, og kirkegårdene ble sett på som potensielle smittekilder.
I 1869 ble ideen om å gå i gang med likbrenning presentert for den internasjonale medisinske kongressen i Firenze av professorene Colletti og Castiglioni, «i folkehelsens og sivilisasjonens navn». På verdensutstillingen i Wien i 1873 presenterte professor i patologisk anatomi fra Padova, dr. Lodovico Brunetti, sin nyutviklede kremasjonsovn. Den britiske kirurgen Sir Henry Thompson besøkte utstillingen og dro hjem til Storbritannia som en varm forkjemper for kremasjon. Han så kremasjon «som en nødvendig sanitær forholdsregel mot spredning av sykdom i en befolkning som stadig vokser seg større i sammenligning med landarealet den okkuperer.» I 1874 stiftet han og en gruppe venner og kremasjonsforkjempere «Storbritannias kremasjonsforening» (The Cremation Society of Great Britain). De vant fram med sin kamp i 1884 da en rettskjennelse slo fast at kremasjon var lovlig. Det første krematoriet i Storbrittannia ble åpnet i byen Woking, like sørvest for London, i 1889.
De samme tankene bredte seg også til vårt land. På den norske legekongressen i 1884 talte Camilla Collett kremasjonens sak: «Det har altid været mig en Gaade, at Folk finder en Tilfredsstillelse i at besøge Grave og smykke disse Pesthuler med Blomster. … Ned med Knokkelmanden, det gamle Skræmsel!» Norsk ligbrennerforening ble stiftet i 1889 med maleren Fritz Thaulow som en av initiativtakerene. Industrigründer og stortingsmann H. R. Astrup var den første formannen, og etterhvert overtok Dagbladet-stifteren Hagbard E. Berner formannskapet. I det borgerlige og vitenskapelige miljøet i Bergen var det også flere forkjempere for likbrenning og Bergen likbrændingsforening ble stiftet i 1892-93 med arkitekten Schak Bull som formann. Legene Daniel Cornelius Danielssen og Gerhard Armauer Hansen var medlemmer fra starten. Foreningen kjempet for retten til kremasjon i Norge, og organiserte kremasjon i Gøteborg for foreningens medlemmer.
Lov om ligbrænding av 1898
I 1898 vedtok det norske Stortinget en Lov om Ligbrænding som legaliserte kremasjon. Det skulle likevel gå nesten ti år til før det første norske krematoriet stod klart i 1907 i kjelleren i Møllendal kapell. Arkitekten var Schak Bull selv. En av de første som ble kremert der var Edvard Grieg som døde 4. september 1907. Urnen med Griegs aske ble satt inn i en grotte ved Troldhaugen. Da Nina Grieg døde i 1935 i København ble hun bisatt og kremert der, men asken ble fraktet til Bergen og forent med Edvard Griegs aske i grotten ved Troldhaugen.
En av årsakene til at det tok så lang tid fra kremasjon var legalisert til det faktisk ble bygget et krematorium i Norge skyldtes at kirken fortsatte å motarbeide kremasjon som et fullverdig gravleggingsalternativ. Dette var begrunnet i en forestilling om at likbrenning var en hedensk skikk. De fleste prestene ville ha seg frabedt å ha et krematorium satt opp på kirkens område. Det var heller ikke før i 1905 at den norske stat tillot bygging av krematorier på vigslet grunn.
Et sirkulasjonsskriv som var trykket på baksiden av Ligbrændingsforeningens ferdigtrykkede attester forteller mer om hvordan kremasjonen ble gjennomført i årene fra 1893 og til Bergen fikk sitt eget krematorium på Møllendal i 1907. Da det ikke var noe krematorium i Norge på dette tidspunktet måtte de som skulle kremeres fraktes til Gøteborg. I skrivet informerer Schak Bull både om de praktiske og formelle forutsetningene for å få gjennomført kremasjon, og omtrentlig hva det vil koste. I det enkle budsjettet kan en blant annet se at det blir budsjettert med tre kroner for å frakte liket fra dampskipet til krematoriet, mens det, antakelig fordi asken var betydelig lettere, holdt med en krone for å frakte asken tilbake til dampskipet.
I arkivet etter Schak Bull ble det oppdaget at han hadde oppbevart en rekke utfylte attester, «Tilkjendegivelser», som er undertegnet av personer som ønsket kremasjon og av to vitner. Attestene var ferdigtrykket og var nok delvis laget for at en skulle være sikker på å oppfylle lovens krav (se under). Her finner en kjente og ukjente bergensnavn, men etter at Bergen hadde fått eget krematorium i 1907 er det også personer fra andre byer som ønsket kremasjon som har registrert sitt ønske hos Bergens ligbrændingsforening. Ut fra påskriften på attestblankettene kan en se at kremasjon var gratis for byens innbyggere, mens andre måtte betale 30,-.
Overlege Danielssens siste reise i 1894
Overlege Daniel Cornelius Danielssen var en forkjemper for kremasjonssaken, og hadde selv et uttalt ønske om å bli kremert. Da Danielssen døde i 1894 var det som allerede nevnt ikke lovlig med kremasjon i Norge, og det fantes ikke noe krematorium. Svigersønnen legen Gerhard Armauer Hansen og kollegaen naturvitenskapsmannen Jørgen Brunchhorst tok ham med på dampbåten til Gøteborg for å få gjennomført likbrenningen. Historien forteller at de skal ha nytt en hel del alkohol på overfarten, slik at da de kom fram til Gøteborg rådde det usikkerhet om hvor på båten liket var. De skal også ha vært noe usikre på hvor de selv var. Liket ble imidlertid funnet og Danielssen ble kremert. Asken ble ført tilbake til Bergen med den samme dampbåten og urnen med asken skal angivelig være murt inn i sokkelen til bysten av Danielssen som ble oppført i 1886 i Bergen museums vestibyle. Jørgen Brunchorst beskriver det på denne måten i boken «Bergens museum 1825-1900» (s 289):
DANIELSSENS lig skulde efter hans eget ønske brændes og maatte i den anledning føres til krematoriet i Gøteborg. Før det bragtes til dampskivet, foretoges bisættelsen i museets vestibule i overvær af en saa stor forsamling, som der kunde skaffes plads til. Den ceremoni, som der foregik, vil visselig af alle tilstedeværende mindes som en sjelden vakker og gribende høitidelighed, der gav et sterkt udtryk for den kjærlighed, hvormed DANIELSSENS nidkjære arbeide for sin fødebys udvikling i alle retninger var bleven gjengjældt fra alle kredse inden befolkningen. DANIELSSENS aske blev bragt tilbake til Bergen og nedsat i sokkelen til den i museet opstillede buste.
Kilder/Les mer
- Knokkelmandeen, det gamle Skræmsel, fra Arkeologi i Nord, bloggen til Frans-Arne Hedlund Stylegar.
- Bergens likbrendingsforenings arkiv 1893-1914. Bergen byarkiv.
- Wikipedia-artikkelen Cremation. Aksessert 14.08.2015
- Jullum, Bjarne. Norsk kremasjonsforening 75 år. Kort historikk. Norsk kremasjonsforening, Oslo, 1964.
- Pedersen, Svein Henrik: «Mellom tradisjon og modernitet: Kremasjonsbevegelsen og de første norske krematoriene» i Fortidsminneforeningen: Årbok 2014: Dødens kulturminner. Oslo. 2014. (Årboken kan kjøpes fra Fortidsminneforeningen)
- Nordre Bergenhus Amtstidende 1898.12.03 Norsk ligbrændingsforening informerer om den nye loven i Nordre Bergenhus Amtstidende.
- Artikkelen om Schak Bull i Norsk kunstnerleksikon (digital versjon). Originalartikkel skrevet av Åse Moe Torvanger.
- Tror 100 år gammel gåte kan løses. Pensjonerte professorer på jakt etter D.C. Danielssens siste hvilested. Bergens tidende 29.03.2014.
- Brunchorst, Jørgen. Bergens museum 1825-1900. John Griegs forlagsekspedisjon, Bergen, 1900.
