Sankt Jørgen ble trolig opprettet som hospital av Nonneseter kloster på begynnelsen av 1400-tallet. Det er første gang nevnt i 1411 og ble antakelig innredet for spedalske en gang mellom 1545 og 1555. Sykehuset var i drift helt fram til 1946. Da døde de to siste pasientene som bodde her, to kvinner på 78 og 82 år.
Bygningene som står i dag er fra begynnelsen av 1700-tallet, da hele sykehuset brant ned i den store bybrannen i 1702. Likevel ble det nødvendig med en stor ombygging allerede i 1745 da den nåværende hovebygninger i to etasjer ble satt opp. Det ble da innredet 40 små dobbeltrom for spedalske og 16 enkeltrom for ikke-spedalske. I 1754 bodde det 135 spedalske ved sykehuset. Dette tallet falt til 66 i 1815, men økte på ny til 150 i 1841.
De spedalske ble også omtalt som spillsyke og sykdommen var svært tabubelagt. De som var vansiret av sykdommen fikk ikke lov til å forlate sykehuset. Hospitalet hadde først og fremst funksjon som oppbevaringsinstitusjon og ikke som behandlingssted. Dette vises også ved at det ikke var noen lege ansatt ved sykehuset før i 1817. De syke måtte arbeide for å skaffe de nødvendige inntekter til hospitalet og til eget livsopphold.
I 1839-40 begynte imidlertid Daniel Cornelius Danielssen å studere spedalskhet og samtidig kom Carl Wilhelm Boeck med offentlig stipend til Bergen i 1840 for å studere lepra og andre hudsykdommer. De to jobbet tett sammen og i 1847 utgav de boken «Om spedalskhed», en bok som løftet Bergen fram som et sentrum i lepraforskningen. Under arbeidet med sykdommen hadde Danielssen hatt tilknytning til leprasykehuset og reformert dette. I 1841 ble han ansatt som lege ved sykehuset, og etter at Stortinget i 1845 besluttet å bygge en ny anstalt ble Danielssen forfremmet til overlege i 1846. Iløpet av denne tiden omskapte han St Jørgen fra et dødens venteværelse til noe som lignet et sykehus. Han innførte blant annet sanitære forbedringer slik at dødeligheten avtok betydelig. Han talte også de spedalskes sak i alle fora hvor han kom til orde, og dette gjorde ham svært populær blant pasientene ved sykehuset.
I 1849 ble det nye «Lungegårdshospitalet» åpnet og i 1857 kom «Pleiestiftelsen for spedalske no 1». Opprettelsen av disse to nye institusjonene betød en sårt tiltrengt avlastning for St Jørgen hospital som var overflyt. Danielssen fortsatte sine studier av lepra, som han var overbevist om at var en en arvelig genetisk sykdom. Gerhard Henrik Armauer Hansen (1841-1912) ble ansatt som underordnet lege ved Lungegårdshospitalet og Pleiestiftelsen i 1868. Armauer Hansen gled rett inn i det vitenskapelige miljøet som var etablert av Danielssen og i 1873 gjorde han en banebrytende oppdagelse. Han fant leprabasillen i mikroskopet, og greide etterhvert å bevise at lepra var en smittsom sykdom forårsaket av en bakterie.
Lepramuseet
Bygningene i St Jørgens hospital ble fredet allerede i 1927, men sykehuset var i drift til 1946. I 1970 ble Lepramuseet opprettet for å ta vare på historien om Leprasykdommen i Norge. I 1972 overtok Lepramuseet lokalene til St Jørgens hospital.
St Jørgens hospital og Lepramuseet ligger i Kong Oscars gate 59 i Bergen sentrum. Ordinære åpningstider er daglig fra kl 11.00-15.00 i perioden 15.05.-15.09. Se museets hjemmesider for oppdatert informasjon.
Lepraarkivet
Lepraarkivene i Bergen kom i 2001 på UNESCOs «Memory of the World»-liste. Fra utgangen av 1600-tallet var Norge og Island de eneste landene i Vest-Europa som var rammet av lepra i stort omfang. Lepraarkivene i Bergen er en enestående kilde til kunnskap om sykdommen og behandling fra da og fram til vår tid. Arkivene er også spesielle fordi så mye av lepraforskningen skjedde i nettopp Norge.
Kilder
Reichborn-Kjennerud, I.; Grøn, Fr og Kobro, I. Medisinens historie i Norge. Grøndahl & søns forlag, Oslo 1936. Digital utgave i Nasjonalbiblioteket: http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011081706061
Sankt Jørgens Hospital. (2011, 4. august). I Store norske leksikon. Hentet 6. mai 2015 fra https://snl.no/Sankt_J%C3%B8rgens_Hospital.
Medisinsk historie i Bergen 