Magnus Haaland var en norsk kreftforsker av internasjonalt kaliber. Han hentet inspirasjon fra og arbeidet sammen med flere sentrale vitenskapsmenn innen kreftforskning og infeksjonsmedisin i Europa på starten av 1900-tallet. Haaland ble invitert til Bergen i 1911 for å ta jobben som leder ved det nyopprettede F. G. Gades Pathologiske institutt. Som leder bygget han opp et institutt som ble det første serologiske- og bakteriologiske institutt i Norge.
Knud Magnus Haaland ble født i Kopervik i 1876. Han tok medisinsk embetseksamen i Kristiania i 1900. Han var kandidat på Rikshospitalet og ved forskjellige avdelinger ved Kristiania Kommunale Sykehus (Ullevål), og jobbet et halvt år som assistent for distriktslegen på hjemstedet Kopervik.
Så skjedde det noe som kom til å prege Magnus Haalands liv videre:
For året 1903 tilstodes mig af grosserer Th. Henrichsen’s legat et stipendium paa kr. 2000 for i Frankrige og Tyskland at studere experimentel pathologi og serotherapi. For året 1904 erholdt jeg videre et stipendium af Hjelmstjerne-Rosencrones legat, stort 1800 kr., og for 1905 en portion paa 850 kr. af samme legat.
Magnus Haaland brukte de dyrebare legatpengene og reiste til Paris for å studere ved Institut de Pasteur. Her møtte han flere som skulle prege den medisinske forskningen i Europa. Instituttet var på den tiden ledet av Émile Roux. Roux hadde studert under, og arbeidet med Louis Pasteur. Sammen hadde de arbeidet med fuglekolera, miltbrann (anthrax), vaksiner og rabies. Roux var med å stifte Pasteurinstituttet.
Haaland kom tilbake til Norge i 1906 og begynte å arbeide ved patologisk avdeling ved Rikshospitalet. Oppholdet ved Rikshospitalet ble imidlertid kort. Haaland reiste flere ganger til Europa for å delta på de første internasjonale konferansene om kreftsykdom, og på en av disse reisene møtte han engelske kreftforskeren Erwin Bashford (1873-1923). Bashford kjente til hans tidligere arbeider og tilbød ham jobb ved The Imperial Cancer Research Institute i London.
Det ledet til et nytt utenlandsopphold. I 1907 var Haaland på plass i London og videreførte arbeidet han hadde startet sammen med Ehrlich ved laboratoriet til Bashford. Arbeidet han gjorde her ledet fram mot doktorgradsarbeidet han leverte i Oslo i 1909: Contributions in the study of the development of sarcoma under experimental conditions. Fredrik Georg Gade var opponent.
Den samme Fredrik Georg Gade hadde i 1905 donert 150000 kroner, som på den tid var en anseelig mengde penger, til opprettelsen av et institutt for patologi ved det nye sykehuset som var under konstruksjon på tomten til Haukeland gård i Bergen. Da Haukeland sykehus nærmet seg ferdig i 1911 fikk Haaland et attraktivt tilbud. Ville han bli leder for det nyopprettede F. G. Gades Pathologiske institutt.
Haaland dro til Bergen og ble innsatt i stillingen, men utferdstrangen og nysgjerrigheten drev ham ut av landet nok en gang. Denne gang bare for noen måneder. Ferden gikk til Berlin og August von Wassermann som arbeidet med syfilis. Hos Wassermann lærte Haaland mer om serologisk diagnostikk, og sammen med kunnskapen han hadde fått fra samarbeidet med Widal i Paris satte dette ham i stand til å etablere serologisk rutinediagnostikk av syfilis og tyfoidfeber i Bergen. Gades institutt ble dermed det første i Norge som kunne utføre slik diagnostikk.
Haaland hadde sett for seg å fortsette sin eksperimentelle kreftforskning i Bergen, og hadde blant annet med seg Ehrlichs mus med en transplantabel kreftform i buken. Utfordringene knyttet til å etablere et fungerende institutt med diagnostikk, rådgiving av klinikere og de administrative oppgavene tok imidlertid for mye tid. Mangelen på en dyrestall satte også en effektiv stopper for planene om museforskning. I 1915 satte imidlertid Haaland foten ned og varslet at han ville gå av hvis sykehuset ikke fikk bygget en dyrestall. Dyrestallen kom på plass.
Selv om Haaland ikke fikk utviklet kreftforskningen sin videre slik han egentlig ønsket, bygget han opp et laboratorium som gav betydelige bidrag til forskningen på infeksjonssykdommer, som var den store utfordringen helsevesenet i Norge og Europa stod overfor på den tiden. I 1935 falt Magnus Haaland om og døde av hjerteinfarkt. Til begravelsen kom det brev med kondolanser og blomster fra samarbeidspartnere fra hele Europa, og det ble skrevet nekrologer om ham i de store europeiske kreftforskningstidsskriftene.
Video
I forbindelse med innvielsen av Magnus Haaland-salen ved Haukeland universitetssykehus ble denne kortfilmen om ham laget. Ole Didrik Lærum viser fram noe av Magnus Haalands utstyr og forteller.
Tekster
- Magnus Haaland – en pioner i internasjonal kreftforskning Ole Didrik Lærum skriver om Magnus Haaland i serien «Merkesteiner i norsk medisin» i Tidsskriftet for den norske legeforening.
- Magnus Haaland Gades institutts egen biografi om sin første leder.
Medisinsk historie i Bergen 
Én tanke om “Magnus Haaland (1876-1935)”